Fire-fem kilometer sørøst for Leipzig ligger det et krigsmonument: das Völkerschlachtdenkmal, best oversatt til norsk som Folkeslagminnesmerket. Det er en enorm konstruksjon i rustrød granitt, 91 meter høy og omkranset i toppen med gigantiske statuer av forhistoriske krigere. Hvis du ankommer via Wilhelm-Külzparken, la oss si en dag i midten av oktober, rammes monumentet inne av høstbladene på trærne langs avenyen i rødt, gult og grønt. Det hviler en lettere uhyggelig atmosfære over stedet, som i et maleri av Caspar David Friedrich, kunstneren som levde og virket her i Sachsen de siste fire tiårene av sitt liv. Det var her, i 1814, at han malte verket som fikk navnet Der Chasseur im Walde. Her står en fransk soldat (en dragon snarere enn en chasseur) og stirrer inn i en mørk, ugjennomtrengelig teutonisk skog; ensom, forlatt, fortapt. «I forgrunnen synger en ravn hans dødssang.»

Monumentet markerer slaget ved Leipzig i 1813: det største noensinne utkjempet på europeisk jord, og begivenheten som utgjorde den reelle slutten på Napoleonskrigene. Men hovedrollen blant seierherrene ble ikke bekledd av Sachsen, som i utgangspunktet var alliert med Frankrike, og ikke byttet side før kamphandlingene var godt underveis. Det kan heller argumenteres for at den nasjonen som vant mest ved Leipzig var kongedømmet mot nord: Preussen.

Preussens historie er historien om Hohenzollern-dynastiet. Familienavnet kom fra slektens stamgods i de swabiske alper sørvest i Tyskland. I 1417 kjøpte Fredrik Hohenzollern markgrevskapet Brandenburg, området rundt Berlin. Kjøpet var av større politisk enn territorial betydning, da det gjorde Fredrik til kurfyrste i det tysk-romerske riket. Innen attenhundretallet hadde en rekke ervervelser og gunstige ekteskap bidratt til å gjøre Brandenburg-Preussen til en av rikets mektigste medlemmer. I 1701 falt det kurfyrst Fredrik III derfor naturlig å erklære seg selv kong Fredrik I.

Det avgjørende øyeblikket i kongedømmets historie kom med den østerrikske arvefølgekrigen. I 1740 invaderte Fredrik II den østerrikske provinsen Schlesien, i dag sørvest i Polen. En slik utfordringen mot Habsburg-dynastiet, keiserdømmets herskere og maktsentrum, var en dristig manøver av denne oppkomlingen av et kongedømme. Det var et stort sjokk for resten av Europas nasjoner da Fredrik ikke bare lyktes med invasjonen, men senere forsvarte nyervervelsen mot en koalisjon bestående av Østerrike, Frankrike og Russland. Dette gav ham det velfortjente tilnavnet «den store». De tre delingene av Polen, i 1772, 1793 og 1795, førte så til en dobling av Preussens territorium. Kongedømmets ekspansjon virket ustoppelig.

Men, som med så mange andre ting, ble begivenhetenes tilsynelatende uunngåelige gang også her avledet av Napoleonskrigene. I 1806 hadde Napoleon beseiret Østerrike ved Austerlitz, og trengt seg inn på prøyssisk territorium. Fredrik Wilhelm III var uforberedt og savnet støtte fra andre stormakter, men tok allikevel den overilte beslutningen å erklære krig mot Frankrike. I slaget ved Jena og Auerstedt gikk Preussen på et skjebnesvangert tap. Svekket haltet kongedømmet videre, til Fredrik Wilhelm til slutt måtte godta Napoleons betingelser i fredsavtalen undertegnet i Tilsit i 1807.

For Preussen var avtalen en katastrofe. Landet mistet rundt halvparten av territoriet: i vest til fordel for Frankrike og deres klientstater, i øst for opprettelsen av hertugdømmet Warszawa. Preussen ble tvunget inn i en allianse med Frankrike, og måtte betale knusende erstatningsbeløp. Kongedømmets hær måtte også reduseres betraktelig, og senere ble et stort antall franske soldater forlagt på prøyssisk jord. Dette siste punktet skulle vise seg å bli den største fornedrelsen, siden invasjonsstyrkene behandlet lokalbehandlingen brutalt, og forsynte seg så rikelig med provianter at det førte til hungersnød. Som Gebhard Leberecht von Blücher, den senere helten fra Leipzig og Waterloo, sa det: «Mitt hjerte brister når jeg tenker på katastrofen som har rammet staten og min herre».[1]

Preussens elite skjønte nå at de militære velmaktsdagene fra Fredrik den stores tid for lengst var over. For at kongedømmet skulle kunne overleve og lykkes inn i fremtiden krevdes det grunnleggende reformer. Den fremste teoretikeren innen militærreformer var Gerhard von Scharnhorst, en innvandrer av beskjeden bakgrunn fra Hannover. Under Scharnhorsts ledelse ble den prøyssiske hæren omdannet etter modell av Napoleons grande armée. Den strengt hierarkiske kommandokjeden ble erstattet med generalstabsystemet, hvor ansvaret var fordelt på en rekke offiserer. Hæren ble delt inn i korps, der den enkelte avdeling kunne operere uavhengig med mer fleksibilitet og bevegelsesfrihet. Viktigst av alt var kanskje at den militære ledelsen ikke lenger skulle være den aristokratiske junkerklassens enerett, men ble åpnet opp for meritokratisk avansement.

Reformene begrenset seg ikke til det militære området; stat og samfunn gjennomgikk også omfattende endringer i denne perioden. Den utøvende myndighet ble delt inn i departementer, med klart definerte oppgaver. Under Wilhelm von Humboldt (broren til naturforskeren Alexander), skulle ikke universitetsstudenter lenger bare pugge pensum, men aktivt ta del i uavhengig forskningsarbeid. Ved oktoberediktet av 1807 ble livegenskap avskaffet, og i 1812 ble jøder delvis juridisk likestilt med ikke-jøder.[2]

Mange prøyssere reagerte med avsky på ydmykelsen forbundet med den tvungne alliansen med Frankrike, men få like sterkt som den unge offiseren – og Scharnhorsts protesjé – Carl von Clausewitz. I forferdelse over å se nasjonen kuet av Frankrike tilbød han sine tjenester i St. Petersburg, og hjalp til, i forkant av Leipzig, å forene Preussen og Russland mot Napoleon.

Clausewitz var sønn av en offiser, og fra tidlig alder tiltenkt en karriere i militæret. Han hadde ennå ikke fylt tretten da han opplevde sin første stridshandling, ved beleiringen av Mainz i 1793.[3] Han ble imidlertid aldri noen stor hærfører, og markerte seg langt mer på det teoretiske enn det praktiske området. Fra tidlig alder var han intellektuelt nysgjerrig, og benyttet den dødtiden offiserer hadde så mye av til lesing: filosofi, politikk og – ikke mist – militærteori. Han var misfornøyd med tidens teoretiske konsensus, og arbeidet i årevis på hovedverket sitt, som etter hans død skulle bli publisert som Vom Kriege, eller Om krigen. Denne boken har blitt beskrevet som «… ikke bare den beste, men den eneste virkelig betydningsfulle boken om krig.»[4] Det Clausewitz gjorde her var å ta Napoleons praksis, som han selv hadde bevitnet på nært hold, og gjøre den om til teori.

Først og fremst var det viktig å forstå at Napoleonskrigenes grusomme omfang og uavgrensede varighet skyldtes manglende skillelinjer mellom militær og politisk ledelse, og at krigen til slutt ble utkjempet for sin egen skyld. Krigens mål, ifølge Clausewitz, måtte være klart definerte, og måtte fastsettes av nasjonens politiske styresmakter. Dette var bakgrunnen for hans famøse sitat: «Krig er bare en videreføring av politikken med andre midler».[5] Brutalt som det enn kan høres ut, så var Clausewitz’ mål i realiteten å forhindre det barbariet man hadde sett de foregående tiårene.

For det andre avviste Clausewitz den rådende konsensusen om at kamphandlinger burde unngås for enhver pris. Dette var vel og bra når det gjaldt de siviliserte, ritualistiske affærene man kalte krig på syttenhundretallet, der små enheter bevegde seg forsiktig over landskapet og nødvendigheten av å opprettholde forsyningslinjene begrenset bevegelsesfriheten. I Napoleons nye, totale krig forflyttet store, mer motiverte hærer seg fra land til land og rekvirerte mat underveis. I en slik situasjon burde hærførere aktivt oppsøke konfrontasjon hvis strategiske fordeler tillot dette.[6]

Sist, men ikke minst, hadde tidligere teoretikere behandlet krig som et sjakkspill der alle brikkene var tydelig oppstilt og fulgte strenge, forutsigbare regler. Virkeligheten var helt annerledes. I krigens tåke var så mange ting uforutsigbare: miljømessige faktorer i landskapet, fiendens intensjoner og yteevne og – ikke minst – ens egne soldaters mentale tilstand. Det beste en hærfører kunne gjøre var å ta disse variablene med i beregningen etter beste evne, og handle deretter. Mye har endret seg på de to århundrene siden Clausewitz skrev ned sine tanker: jernbanen gjorde troppeforflytninger enklere, maskingevær gjorde det samme med massedrap, mens fly og raketter flyttet krigen opp i luften. Men dette siste poenget er like relevant i dag som dengang, og forklarer hvorfor Clausewitz fremdeles er pensum i krigsskoler verden over.

Da Napoleon vendte tilbake til Tyskland i 1813 traff han på et helt annet Preussen enn det han hadde beseiret i 1806. Det at utfallet ble et annet skyldtes likevel en kombinasjon av andre omstendigheter. For det første inngikk Preussen nå i en storallianse, bestående av Russland, Østerrike og Sverige, med en samlet styrke på 365.000 menn.[7] For det andre hadde Napoleons grande armée på det nærmeste blitt utradert under felttoget i Russland i 1812. Selv om han klarte, med alliert bistand, å stille 195.000 menn til slaget ved Leipzig, så var dette en særdeles dårlig trent og utrustet armé.

Tross i alt dette ble slaget påfallende jevnlikt, og det tok fire dager, fra 16. til 19. oktober, før Franskmennene var beseiret. Det avgjørende øyeblikket var da sakserne gikk over på de alliertes side. Dette skyldtes i stor grad tilliten de hadde til svenskenes general Karl Johan, senere konge av Sverige og Norge, som tidligere hadde ledet saksiske styrker som den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte.[8] Napoleon innså nå at slaget ikke kunne vinnes, og beordret tilbaketrekning over den eneste broen over elven Elster. Planen var å sprenge broen bak tilbaketoget, men korporalen som hadde blitt tiltrodd oppgaven fikk panikk, og tente lunten før tiden. Flere tusen døde i eksplosjonen, og 30.000 ble tatt til fange. De allierte jaget Napoleon hele veien til Paris, hvor en kapitulasjon ble fremtvunget 31. mars 1814.

Den franske revolusjon, og de påfølgende revolusjons- og Napoleonskrigene, hadde innvirkning på alle Europas nasjoner. Denne innvirkningen var todelt: positiv og negativ, eller snarere aktiv og reaktiv. For mange, særlig de som tilhørte mindre etniske grupper underlagt fremmede herskere, tjente de revolusjonære ideene – nasjonalisme, konstitusjonalisme, demokrati – som en inspirasjon. Nasjonalistiske bevegelser førte til uavhengighet, eller delvis uavhengighet, for nasjoner som Norge og Hellas, og senere til samlingen av Italia og Tyskland. Samtidig var der også reaktive krefter i spill, etter hvert som de gamle regimene oppfattet trusselen fra de revolusjonære bevegelsene. Mest sårbare var store, multietnisk riker som Østerrike, men faren var der også for mindre stater med betydelige etniske minoriteter, som Preussen etter delingene av Polen.

Forsøk på å undertrykke disse bevegelsene kunne være brutale, og bestå av overvåkning, fengsling og fysisk maktbruk. Samtidig ble det også gjort tiltak for å møte de misfornøydes klager med reformer og liberalisering. Få forstod utfordringene den franske revolusjonen brakte bedre enn den britiske politiske filosofen Edmund Bruke. Som Bruke sa det: «En stat som ikke evner en viss endring, evner heller ikke å overleve.»[9] Men endringer kan gjøre vondt, og ofte trengs det et sjokk før man forstår at det er nødvending. For Preussen kom det sjokket ved Jena. Den samme dragkampen pågikk over hele Europa, mellom imperium og nasjonalstat, mellom konflikt og forlik. Den spente seg over hele attenhundretallet, gjennom revolusjonsåret 1848, til nasjonsstaten endelig kom seirende ut i etterkant av første verdenskrig. Hvilket bringer oss tilbake til monumentet vårt.

Den 18. oktober 1913, nøyaktig 100 år etter slaget, møttes Tysklands fyrster ved Leipzig for den offisielle innvielsen av Folkeslagminnesmerket. Fremst blant dem sto kongen av Preussen, nå også keiser av det forenede Tyskland.[10] De 100.000 som var kommet for å minnes det største slaget i Europas historie kan tilgis å ha antatt at intet større noensinne ville utkjempes. Men innen ett år skulle kontinentet kastes ut i en ny krig, der enkelte slag så like mange falne som Leipzig så kjempende. Da første verdenskrig var over hadde keiseren abdisert, og etter nesten nøyaktig 500 år forlot Hohenzollerne Brandenburg.

[1] Charles J. Esdaile, Napoleon’s Wars: An International History, 1803-1815 (London ; New York: Allen Lane, 2007), 299.

[2] Christopher M. Clark, Iron Kingdom: The Rise and Downfall of Prussia, 1600-1947 (Cambridge, Mass: Belknap Press of Harvard University Press, 2006), 320–38.

[3] Peter Paret, Clausewitz and the State: The Man, His Theories, and His Times (Princeton, N.J: Princeton University Press, 2007), 29.

[4] Bernard Brodie, ‘The Continuing Relevance of On War’, i On War (Princeton, N.J: Princeton University Press, 1989), 53.

[5] Carl von Clausewitz, Steinar Mathisen (overs.), Om krigen (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1972), 19.

[6] Michael Howard, Clausewitz: A Very Short Introduction (Oxford ; New York: Oxford University Press, 2002), 15–16.

[7] David G. Chandler, The Campaigns of Napoleon (London: Weidenfeld and Nicolson, 1966), 1120.

[8] Kjell Arnljot Wig, Karl Johan: Konge Og Eventyrer (Oslo: Schibsted, 1998), 63.

[9] Edmund Burke, Reflections on the Revolution in France, ed. Conor Cruise O’Brien, Penguin Classics (London: Penguin Books, 2004), 106.

[10] Hans-Ulrich Thamer, Die Völkerschlacht bei Leipzig: Europas Kampf gegen Napoleon (München: Beck, 2013), 104–7.