Gibraltar er en lite by i det spanske innlandet, i regionen Andalucia. I det koselige lille torget foran kirken ligger det et par utmerkede restauranter der de lokale møtes på kvelden. Servitørene snakker kanskje ikke så mye engelsk, men klarer du å gjøre deg forstått kan du få lekre tapas for noen få euro.

Ingenting av dette er sant, selvfølgelig, men det er heller ikke helt usant. Kommunen San Roque i provinsen Cádiz ligger omtrent ti kilometer nord for det britiske territoriet. Den har som motto «Der Gibraltars ånd lever videre», for det var hit halvøyens spanske innbyggere ble deportert da England tok over i 1704. Selve Gibraltar, derimot, er mer britisk enn Storbritannia selv. Turister ankommer i hopetall fra moderlandet med fly. Kommer du i stedet med bil fra fastlandet, er det lureste å parkere i den tilstøtende byen La Línea de la Concepción, og forlate EU til fots. Siden rullebanen krysser den tynne eiden som fører til halvøyen på tvers, må du kanskje vente noen minutter på et fly som er i ferd med å lande, før du kan gå over. Når du så er på britisk jord, kan du nyte den besynderlige opplevelsen av å spise en engelsk frokost på pub mens du skuer ut over Middelhavet, omgitt av britiske dialekter på alle kanter.

Gibraltar var lenge bebodd før vi ankom. I den porøse klippeveggen var der rikelig med gjestfrie huler der neandertalerne slo seg til for opp mot 127 000 år siden. Levninger etter neandertalere ble faktisk funnet her før i Neandertal i Tyskland, men ble ikke den gang klassifisert som en egen menneskeart. Om så, hadde vi i dag snakket om Homo gibraltarensis heller enn Homo neanderthalensis.

Etter fønikere, romere og vestgotere som koloniherrer, ankom muslimene i 711 e.Kr. De kalte klippen Jabal Ṭāriq, «Ṭāriqs klippe», etter hærføreren deres, hvilket så ble til Gibraltar på spansk. La Reconquista, den kristne gjenerobringen av den iberiske halvøy, nådde Gibraltar i 1462, da den ble en del av Castilla, senere Spania. I 1701 brøt den spanske arvefølgekrigen ut, idet de andre europeiske kongedømmene motsatte seg Ludvig XIV av Frankrikes forsøk på å sikre seg overherredømme over nasjonen i sør. England, som lenge hadde ønsket seg et fotfeste i Middelhavet, så sitt snitt til å erobre Gibraltar, hvilket de med nederlandsk hjelp oppnådde i 1704. Besettelsen ble formalisert gjennom Utrechttraktaten i 1713, hvorved Gibraltar ble overdratt til Storbritannia «for all fremtid». Halvøyen tjente først og fremst som base for den britiske marinen, og fikk raskt dårlig rykte på seg når besøkende så stedets sjokkerende moralske og fysiske forfallenhet. Det er ikke uten grunn at Molly, Leopold Blooms promiskuøse kone i James Joyces Ulysses, opprinnelig var fra Gibraltar. Kun i nyere tid, etter hvert som handel og turisme har blitt viktigere enn det militære, har Gibraltar blitt stueren og respektabel.

Innen folkeretten er det to prinsipper som styrer hvordan nasjoner dannes, omdannes og opprettholdes: den ene er territoriell integritet, den andre er selvråderett. Den første av disse forbindes gjerne med freden i Westfalen etter tredveårskrigen, og sier enkelt fortalt at ingen stat har rett til å gripe inn i en annen stats indre anliggender. Selvråderetten er av nyere dato, og ble klarest definert av Woodrow Wilson etter første verdenskrig: «Nasjonale ønsker må respekteres; fra nå av skal folk kun styres og regjeres over ved eget samtykke.» I teorien skulle disse prinsippene samlet bringe Europa fra det kaotiske, tidlig-moderne sammensuriet av enorme imperier og lilleputtstater, til et mer moderne, velregulert puslespill av ulike nasjonalstater, der hver enkelt kjennetegnes av sin egen etnisitet, historie og kultur, og sitt eget språk. Virkeligheten var aldri så enkel, som Gibraltar viser med all tydelighet.

For å begynne med temaet selvråderett – spørsmålet om Gibraltars «eget samtykke» – her har det aldri vært noen tvil. I en folkeavstemning i 1967 var det 44 personer som stemte for å komme under spansk herredømme, eller 0,36 %. En ny avstemning i 2002 om delt styre kom knapt bedre fra det, med 1,03 % for. Ethvert håp om at halvøyens beboere noensinne skulle kunne godta å gjøre spanjoler av seg ble i realiteten knust av general Franco, da han besluttet å stenge grensen mellom det britiske territoriet og fastlandet. Diktatorens smålige handling vendte gibraltarerne mot spansk forening i uoverskuelig fremtid.[1]

Å henvise til territoriell integritet virker i utgangspunktet mer lovende. Ser man på et kart over den iberiske halvøy (og ignorerer den historiske avstikkeren Portugal), så virker Spania som den beste kandidaten til territoriell integritet det går an å tenke seg, med unntak av øystater. På tre og en halv side er halvøyen omgitt av hav, og den gjenværende landegrensen er den rette linjen som utgjøres av fjellkjeden Pyreneene. Det er vanskelig å forestille seg et klarere definert territorium enn dette. Men det er allikevel ikke hva territoriell integritet innebærer. Prinsippet angår en stats territorium som det eksisterer, ikke som det ideelt sett skulle eksistert. Som tidligere sjefsminister for Gibraltar Joseph Bossano sa det: «Territoriell integritet viser til hvordan et land som blir medlem i FN er idet medlemskapet begynner, ikke 300 år tidligere.»[2] Forsøk på å rettferdiggjøre eierskap på historisk bakgrunn bryter også sammen, av den grunn at Gibraltar nå har tilhørt Storbritannia lenger (1704 til i dag) enn det noensinne tilhørte Spania (1462-1704).

Spania har også prøvd å anvende en mer tidsriktig avkoloniseringsretorikk, og Storbritannia, som vi har sett i over femti år, er ikke fremmed for slike resonnement. Problemet er at avkolonisering fra Storbritannia vanligvis betyr uavhengighet, men dette er ikke mulig i tilfellet Gibraltar. Utrechttraktaten er tydelig på at Gibraltar, skulle britisk overherredømme opphøre, ikke kan bli uavhengig, men må vende tilbake til Spania, hvilket er uaktuelt. Det hviler også en viss eim av hykleri over spansk snakk om avkolonisering, all den tid Ceuta ligger rett over Gibraltarstredet, ved Herkules’ andre søyle. Marokko gjør krav på denne eksklaven og Melilla, et stykke østenfor, men Spania nekter å gi etter.

Alt i alt står den spanske saken relativt svakt, men situasjonen illustrerer hvor lett det er for folkerettens prinsipper å kollidere med hverandre, og med virkeligheten. Prinsippet om territoriell integritet, eller respekt for andre staters suverenitet innenfor egne grenser, danner grunnlag for at verdenssamfunnet kan reagere når denne suvereniteten krenkes av en annen stat. Men fritar dette det samme verdenssamfunnet fra ethvert ansvar når menneskeretter krenkes innen en stats egne grenser? Må resten av verden forholde seg passiv når brudd på menneskerettighetene begås, om det så gjelder folkemord?

I 1822 angrep det osmanske riket øyen Chios i et forsøk på å undertrykke den begynnende greske uavhengighetsbevegelsen. Av en befolkning på 120 000 var det knapt 20 000 igjen etter inngrepet; resten var døde eller fordrevet i eksil eller slaveri. Da nyheten om Chiosmassakren nådde resten av Europa, førte det til et ramaskrik og krav om handling. Stormaktene hadde så langt forholdt seg passive i konflikten, men etter Chios og andre, lignende hendelser, grep Storbritannia, Frankrike og Russland inn og bekjempet den osmanske marinen i slaget ved Navarino i 1827. Inngrepet bidrog på sikt til å sikre Hellas’ uavhengighet. Dette slaget anses ofte som historiens første eksempel på humanitær intervensjon – et tilfelle der hensyn til menneskerettighetene overstyrer hensyn til territoriell integritet – men det er allikevel ikke til å komme fra at de tre statene hver hadde sine egne, strategiske grunner til å intervenere.[3] Siden den gang har humanitære intervensjoner blitt anvendt i det godes navn, men ofte også som et påskudd for kynisk å fremme nasjonal egeninteresse.

Hva selvråderetten angår, så er dette et enda mer komplisert prinsipp i praksis. Det største problemet er at, til tross for iherdige forsøk fra jurister, politikere og aktivister, så er det ingen som har klart å gi en definisjon på begrepet det går an å enes om. Hvem er det egentlig som har rett til selvbestemmelse – regioner, nasjoner, etniske grupper? Gir det rett til løsrivelse, eller er indre selvstyre nok til å møte kravene? Og hvis en stat nå innvilger uavhengighet til en underavdeling, hvor skal de nye grensene gå, hvis skillelinjene løper tvers gjennom byer, nabolag, familier?

Den europeiske staten som i størst grad ble berørt av Wilsons kamp for selvråderett var dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Nummer ti av den amerikanske presidentens fjorten punkter slo fast at «Østerrike-Ungarns folk, hvis plass blant nasjonene vi ønsker å sikre og beskytte, bør innrømmes størst mulig frihet til å oppnå selvstyrt utvikling.» Helt siden 1683, da tyrkerne ble drevet tilbake fra beleiringen av Wien, hadde Habsburgmonarkiet utvidet sitt herredømme over store deler av Øst-Europa, ofte med makt. Nasjonalister i uselvstendige områder motsatte seg selvfølgelig imperiemakten, men uavhengigheten de ønsket skulle ha sin pris. Østerrike-Ungarns konstitusjon av 1867 sikret alle borgere bevegelsesfrihet innen riket, og etniske minoriteter kunne nyte godt av keiserens beskyttelse. Habsburgerne hadde selv interesse av å beskytte og støtte rikets menneskelige kapital på denne måten, og samtidig forsøke å redusere indre uroligheter til et minimum. Idet riket gikk i oppløsning var det slutten på Pax Austriaca, og i kjølvannet fulgte tvungen forflytning, etnisk rensing og generell uro, hvorav ettervirkningene føles den dag i dag.

Bak alt snakket om prinsipper og internasjonal politikk skjuler det seg en realitet av virkelige menneskelige skjebner, som for de spanske innbyggerne i Gibraltar. Engelskmennene gav dem muligheten til å bli boende i det okkuperte området, men etter å ha vært vitne til okkupantenes oppførsel – mishandling av lokalbefolkningen, skjending av kirkebygg – valgte de fleste å dra. Av rundt 4 000 innbyggere ble 70 igjen.[4] Den 7. august 1704 lastet familiene alle sine eiendeler på kjerrer og dro. Forvist fra sitt paradis ved kysten la de ut på den bratte veien mot en ukjent landsby i fjellene ovenfor.

Hjemme er der vi begynner, skrev T.S. Eliot, men for det meste av menneskehetens historie var det også der vi endte. For oss, som ser på rotløshet som det normale, er det lett å glemme hvor smertefullt eksil kunne være i tradisjonelle samfunn, der ditt fødested var en del av din permanente identitet. Hvor mye mer smertefullt må det ikke ha vært for de som kunne se sitt fordums hjemsted hver dag, hånlig skimrende i horisonten. Idet solen går ned over San Roque svinner Gibraltars klippe fra syne, som et falmet familiefoto.

På det lokale museet kan man finne en liten leirtavle som den lokale embedsmannen Bartolome Luis Varela la igjen ved veikanten der han gikk den lange enveisgaten, side om side med sine medborgere. Der står det: “AQUI LORE A GIBRATAR 8 704 VIREL”. Her sørget jeg over Gibraltar.

[1] Peter Gold, A Stone in Spain’s Shoe: The Search for a Solution to the Problem of Gibraltar (Liverpool: Liverpool University Press, 1994), 2.

[2] Joseph Bossano, ‘Third International Decade for the Eradication of Colonialism: Statement by Joseph Bossano’ (Forente Nasjoner, 2. til 4. mai 2019), 3.

[3] Davide Rodogno, Against Massacre: Humanitarian Interventions in the Ottoman Empire, 1815-1914 (Princeton, NJ: Princeton Univ. Press, 2012), 88.

[4] George Hills, Rock of Contention: A History of Gibraltar (London: Hale, 1974), 176.