Skogene i det indre Agder er et innbydende mål for turgåere. Tette blandingsskoger gjennomskjæres av sildrende bekker. Blikkstille tjønn ligger strødd utover landskapet og gir næring til en mengde forskjellige vannfugler. Er man heldig kan man treffe på både rådyr og elg. Men det som er idyllisk i dagslys kan fremstå direkte uhumskt når mørket faller på. Krumbøyde trestammer og overhengende bergformasjoner later til å våkne til live, som om underjordiske skapninger har kravlet frem fra sine gjemmesteder. I vannet holder Nøkken til. Det er denne uhyggelige atmosfæren som har inspirert utallige norske folkeeventyr. Ikke uten grunn beskriver vi på norsk slike steder og stemninger som «trolsk».

Gjennom dette landskapet satte Even Reiersen Fidje ut i 1836, fra hjemstavnen Vestre Fidje nær Marnardal, til Fjære, rett øst for Grimstad. Reisen, på over 100 kilometer, gikk til fots. Even var ti år gammel. Han var én av rundt 3.000 barn som foretok lignende reiser i årene fra 1830 til 1900, i en bevegelse som har fått navnet «barnevandringen».

Den vestlige delen av Agder preges av berglendt terreng, som strekker seg hele veien til havet. Her har folk livnært seg med fisking og handel langs kysten, men i de trange dalene, skåret opp under istiden, har menneskene skaffet seg levebrød ved å dyrke den skrinne jorden langs elveleiene. Lenger østover åpner landskapet seg opp, og her er jordbruk og dyrehold i større skala mulig. Da den demografiske overgangen tok til for alvor, og befolkningen begynte å vokse, var det derfor mange familier i vest som valgte å sende sine barn østover for å finne arbeide i sommermånedene. Her ble det vanligvis å jobbe som gjeter, eller «hjuring», som var arbeid selv de yngste kunne utføre. Utfarten, derimot, kunne være både strabasiøs og farlig, med dagsetapper på opp til seksti kilometer. De eldre ungene måtte noen ganger bære de minste på ryggen, når de små føttene deres ikke kunne bære dem lenger. Dårlig vær kunne overraske vandringsmennene når som helst, og ofte måtte de sove utendørs og søke ly der det var å finne. Skogen var full av farer, fra ulver og bjørner til like rovlystne mennesker. Fra tid til annen forbarmet lokalbefolkningen seg over dem, og bad dem inn på mat og husly for natten. Men det finnes også historier om den hjerteskjærende lyden av barnegråt fra de yngste ungene, der de måtte gå videre neste dag.

Som barndommen selv har barndommens historie lenge vært et forsømt emne. Pioneren innen feltet var den franske historikeren Philippe Ariès, som i 1960 gav ut boken som på norsk har fått navnet Barndommens historie. Her forteller Ariès historien om en italiensk reisende i England sent på fjortenhundretallet, som ble sjokkert over skikken med å sende barn i tjeneste utenfor hjemmet, ofte så tidlig som i syv- til niårsalderen. Han konkluderte med at engelskmennene måtte ha en viss «…mangel på hjertelag…» for avkommet sitt.[1] To forhold trer frem fra denne anekdoten: at tjeneste eller lærlingtid var utbredd allerede fra senmiddelalderen, og at det var mer vanlig nord enn sør i Europa.

Andre historikere, som Colin Haywood og Nicholas Orme, har fulgt i Ariès’s fotspor, og ingen har kunnet unngå barn i tjeneste som tema: dettes psykologiske, sosiologiske og økonomiske følger.[2] Det er imidlertid ingen som har forstått betydningen dette fenomenet hadde på europeisk samfunn bedre enn den danske historikeren Patricia Crone. Crone var ikke spesialist på europeisk historie; hennes spesialområde var islams opprinnelse. Kanskje det var akkurat dette perspektivet utenfra som hjalp henne se ting andre ikke kunne. Det som manglet var kontrasten mellom Europa og resten av verden. I Europa, skriver Crone i boken Pre-Industrial Societies [Førindustrielle samfunn] fra 1989, giftet allmuen seg senere enn andre steder, og unge mennesker måtte forlate hjemmet for å samle seg midler til å etablere egne familier. Dette står i kontrast til normen ellers i verden, hvor barn forble en del av den «jordeiende sammenslutningen» de var født inn i til de kunne giftes bort, helst i ung alder. Det europeiske ekteskapsmønsteret, derimot, gav ektefellene større grad av selvstendighet i valg av livsledsager. Den europeiske individualismen har blitt forklart med henvisning til faktorer som urbanisering, institusjoner som laug og universiteter, og den politiske fragmenteringen. Men like viktig var kanskje oppsplittingen av kjernefamilien, og en tradisjon med sene ekteskap; faktorer som, i kombinasjon, bidrog til å forme en individualistisk ånd som var unik i verden.[3]

Men der er allikevel sosiale og etiske spørsmål knyttet til barnearbeid, og i løpet av attenhundretallet begynte europeiske myndigheter å få øynene opp for dette. På 1850-tallet innvilget Stortinget et stipend til Norges fremste samfunnsforsker, Eilert Sundt, for å studere nasjonens fattige. Sundt var selv født og oppvokst i Agder, i Farsund, for å være presis, og kjente landsdelen godt. Da han vendte fokus mot barnevandringen, var resultatene overraskende. Snarere enn de fattigste, mest nødstilte familiene, så var det de midt på treet velstandsmessig som var mest tilbøyelige til å sende ungene ut i tjeneste. Man fant sjelden barn fra familier på fattigkassen blant barnevandrerne, og de som dro kom ofte for tidlig tilbake. De som tjente ut kontakttiden kunne legge til side penger for senere i livet, og satt igjen med en bedre sans for økonomi så vel som nyttig arbeidserfaring.[4] Halvannet århundre senere, da lokalhistoriker Paul Sveinall foretok en systematisk undersøkelse av barnevandringen, kom han mer eller mindre til samme funn. På bakgrunn av data fra rundt 500 av barnevandrerne konkluderte han med at disse barna stort sett hadde gjort det bra senere i livet, og at de hadde en levealder høyere enn landsgjennomsnittet. Intervjuer med etterkommere gjorde det klart at disse tidligere barnearbeiderne var stolte av erfaringene sine, og det de hadde lært.[5]

Det som omsider fikk slutt på barnevandringene i Norge, som det gjorde slutt på barnearbeid over hele Europa, var innføringen av universell, obligatorisk skolegang. Dette var utvilsomt bra for barna det gjaldt; det gav dem mer tid til lek og sosialisering med jevnaldrende, og muligheten til å utvikle mer allsidig kompetanse. Det var også fordelaktig for samfunnet under ett, siden en mer mangfoldig økonomisk sektor nå kunne hente talent fra et bredere spekter av befolkningen, til å fylle et voksende antall stillinger utenfor primærnæringen. Men det er allikevel for ensidig å se på barnearbeid kun i lys av utnyttelse og lidelse. Det som renner i minne når vi tenker på barnearbeid i dag er gjerne de ganske horrible tilstandene i fabrikker eller miner i den tidlige fasen av den industrielle revolusjonen. Men dette var imidlertid ikke mer enn en kort periode i menneskehetens historie på rundt hundre år – pluss eller minus noen tiår alt etter hvor man bodde. Faktum er at normen for alle samfunn siden tidenes morgen var at barn skulle gå inn i arbeidsstokken så snart de var i stand til det. Arkeologiske utgravninger fra stenalderen har gitt oss eksempler på tilvirkning av stenredskaper – såkalt flintarbeid – der barns læringsprosess er tydelig fra kvaliteten på arbeidet.[6] I det meste av menneskehetens historie var arbeid ganske enkelt hvordan barn utviklet selvstendig handleevne og lærte seg de ferdighetene de trengte for å lykkes i livet.

Dette var i aller høyeste grad tilfelle med Even Reiersen Fidje, 10-åringen fra begynnelsen av teksten. Da han dro hjemmefra for å finne tjeneste annetsteds var det på eget initiativ, mot rådet fra foreldrene (spesielt, som man kan forstille seg, moren). Han hadde lært seg selv å lese i tidlig alder, og syntes ikke skoklen gav ham nok utfordringer, så han ville ut i verden og søke lykken på egen hånd. Vertsfamilien ble imidlertid snart oppmerksom på guttens evner, og anbefalte at han skulle fortsette skoleveien. Dette gjorde han, og ble senere selv lærer, før han gikk inn i politikken. Fra 1871 til 1888 representerte han Lister og Mandal amt på Stortinget. Når Eilert Sundt reiste rundt i Agder på 1850-tallet for å samle informasjon til forskningsarbeidet sitt var det i selskap med sin gode venn, og tidligere barnevandrer, Even Reiersen Fidje.[7]

[1] Philippe Ariès, Barndommens historie (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1980), 217.

[2] Colin Heywood, A History of Childhood: Children and Childhood in the West from Medieval to Modern Times (Cambridge, UK ; Malden, Mass: Polity Press, 2001), 116–28; Nicholas Orme, Medieval Children (New Haven, Conn. London: Yale University Press, 2003), 310-21.

[3] Patricia Crone, Pre-Industrial Societies: New Perspectives on the Past (Oxford, UK ; Cambridge, MA, USA: B. Blackwell, 1989), 152–55.

[4] Eilert Sundt, Husfliden i Norge (Oslo: Blix Forlag, 1945 [1867]), 130.

[5] Paul Sveinall, Ut, Opp Og Fram – Barnevandringen På Agder 1720-1920 (Agder, 2021), 84–85.

[6] April Nowell, Growing up in the Ice Age: Fossil and Archaeological Evidence of the Lived Lives of Plio-Pleistocene Children (Oxford (GB): Oxbow Books, 2021), 79-92.

[7] Sveinall, Opp, Ut Og Fram, 113–14.