En viss dag rundt året 1700 f.Kr., i fjellsiden av Juktas midt i Kreta, hadde en liten gruppe mennesker samlet seg i et tempel for en religiøs seremoni. En ung kvinne bistod en noe eldre mann: ypperstepresten. At han var av høy status var tydelig på utsmykningen, hvor kanskje det mest verdifulle av alt var ringen han bar av jern, et særdeles sjeldent materiale i bronsealderens Kreta. Foran ham, på alteret, lå en 18 år gammel mann som ypperstepresten nettopp hadde drept i en menneskeofringsseremoni. Øyen hadde lenge vært plaget av jordskjelv, og på denne måten skulle gudenes vrede stilnes. Men offeret falt ikke i smak. Den brutale handlingen var knapt over idet, med skjebnenes ironi, bakken skalv og tempelet styrtet i grus. Presten løftet armene over hodet for å beskytte seg selv, men katastrofen var momentan. Han, assistenten og en tredje person ble begravd under bygningsmassen sammen med offeret, før ruinene så tok fyr. Her lå de i mer enn tre og et halvt tusen år før noen fant dem.

Anemospilia er i dag et pregløst, utilgjengelig sted høyt oppe over kystslettene. Nordover, mot Egeerhavet og bortenfor levningene etter den minoiske byen Knossos, kan man vagt skimte dagens Iraklio. Vestover ligger det massive fjellet Ida, der guden Zevs ble født i en grotte. Når man ser ut over landskapet, er det enkelt å forestille seg at lite har endret seg på den evigheten siden disse stenene sist så dagens lys. Jorder i en variert, grå-grønn palett av korn, vinranker, sypresser og oliventrær. Stier opptråkket av folk og fe i uminnelige tider, omkranset av blomster i eksplosive farger. Dette er et vakkert og hevngjerrig land, som stadig prøver å riste av seg sine menneskelige beboere. Men sivilisasjonen består.

Den har faktisk eksistert her lenger enn noe annet sted i Europa. Så langt tilbake som i 1800 f.Kr. fantes der store byer på Kreta, med avansert offentlig administrasjon og – viktigst av alt – et eget skriftsystem. Interessant nok hørte ikke det første dokumenterte europeiske språket til indoeuropeisk, språkfamilien som i dag dekker 94 % av kontinentet. Akkurat hva det var vet vi ikke, siden ingen foreløpig har vært i stant til å tyde skriften vi kaller linear A. Det vi derimot har, er et stort antall fornminner som dokumenterer minoernes kunst, arkitektur, religiøse ritualer og hverdagsliv. Da sir Arthur Evans gravde frem palasset, tempelkomplekset og byen Knossos fra 1900 og fremover, ble verden overveldet over denne tidligere ukjente sivilisasjonens kulturelle prestasjoner. Evans kalte kulturen minoisk, etter kong Minos fra gresk mytologi. Fresker viste delfiner som lekte seg mellom handelsskip i havnen, med overdådig arkitektur i bakgrunnen. Gudinner og prestinner var fremstilt i elegante kostymer som kunne minne om moten i datidens Paris. Andre kunstverk skildret unge menn som driver med rituell oksehopping, der smidige figurer hopper over ryggen på det majestetiske beistet. At minoerne anså oksen som hellig fremgår av de stiliserte hornene man finner på og rundt templene, også i Anemospilia. Disse oksehornene ser ut til å ha vært et religiøst ikon på linje med det kristne korset, eller – kanskje mer passende – den muslimske halvmånen.[1]

Men denne idylliske harmonien var aldri helt trygg, siden øyen lå i et ustabilt område, både geologisk og politisk. Rundt 1500 f.Kr. raserte en vulkan fullstendig øyen Thira, og la igjen etter seg krateret som i dag er Santorini. Utbruddet var så kraftig at det førte til vulkanvinter så langt borte som Kina. Kreta ble utsatt for jordskjelv og tsunami, og ble dekket av et flere tommers dypt lag med aske. Fra havnen i Iraklio kan man se øyen Dia. Beliggende som den var rett i nedslagssonen fra eksplosjonen ble øyen lagt fullstendig øde, og er den dag i dag ikke stort mer enn et goldt månelandsskap.

Kreta overlevde og gjenoppstod, men de engang så mektige bystatene var nå alvorlig svekket. Minoerne kom gradvis under herredømmet til fastlandsgrekerne – mykenerne. Idet et nytt skriftsystem dukker opp omkring denne tiden, det såkalte linear B, er dette mulig å tyde fordi språket bak enkelt og greit er gresk. Den klassiske antikkens grekere glemte det som hadde gått forut; innen trojanerkrigen rundt 1200 f.Kr. var det lite igjen av minoisk kultur. Da Homer skrev historien om krigen rundt 400 år senere, var alt som var igjen vage minner i form av myter: palasset i Knossos hadde blitt til en labyrint, den hellige minoiske oksen, en Minotaur.

Et samfunn som det minoiske – så i harmoni med naturen, så kunstnerisk fintfølende – kan virke uforenelig med en av de mest brutale kulturelle skikkene vi kjenner til: det å drepe andre mennesker for utelukkende seremonielle formål. Men realiteten er at denne skikken ser ut til å ha eksistert i en mengde forskjellige kulturer så langt tilbake historiske kilder går, og lenger.  Det eldste eksempelet de fleste av oss kjenner er faktisk historien om et ikke-offer. I kapittel 22 av Første Mosebok ber Gud Abraham ta sønnen sin med til et sted som het Moriah, og ta livet av ham. Abraham er klar til å følge befalingen, men idet han skal felle kniven bryter Herrens engel inn, og Isak er reddet. Hendelsesforløpet er viktig. For Israels barn var det viktig å få frem at deres hengivenhet ikke var mindre enn nabofolkenes, snarere tvert imot. Forskjellen ligger i hva Jahve bad om: i motsetning til andre guder forlangte han ikke urimelig grusomhet fra sine tilhengere, så lenge de tilbød ham, og ham alene. I de abrahamittiske religionene – jødedommen, kristendommen og islam – har menneskeofring siden vært nærmest ikke-eksisterende.

De gamle grekerne og romerne var også generelt negativt innstilt til skikken, skjønt den forekom. Ifølge Plutark ofret Themistokles tre fanger til guden Dionysos Omestes før slaget ved Salamis i 480 f.Kr.[2] I antikkens Roma, i sjokket etter det katastrofale tapet i slaget ved Cannae i 216 f.Kr., ble to gallere og to grekere begravd levende i sentrum av byen. Historikeren Livius kalte det et «svært uromersk rituale».[3] Deres fiender hadde færre slike skrupler. I De bello Gallico, historien om gallerkrigen, skriver Julius Caesar om keltiske druider som bygde enorme menn av strå, der lemmene ble fylt med levende mennesker, og så satt fyr på.[4]

Med kristendommens fremmarsj la europeerne menneskeofring bak seg, men idet de begynte å kolonisere andre verdensdeler traff de igjen på skikken der den vedvarte blant andre raser. Da Hernán Cortés erobret Aztekerriket ble han og hans ledsagere sjokkert over blodsutgytelsen de fikk se. Ifølge Bernal Díaz var det «knapt en dag som gikk der disse menneskene ikke ofret fra tre til fire, selv fem indianere. De river hjertet ut av kroppen på dem, legger dem frem for avgudene sine og smører blodet utover tempelveggene.»[5] Nesten 400 år senere invaderte britiske styrker kongeriket Benin i Vest-Afrika og kunne fortelle om slaveri, korsfestelser og menneskeofring på et ufattelig nivå. Under britisk herredømme ble disse skikkene avskaffet.

Det finnes mange typer offerritualer, men det grunnleggende prinsippet er enkelt: det er en form for kommunikasjon med den overnaturlige verden, ofte – skjønt ikke alltid – som en form for forsoning.[6] Jo større offer, jo mer forsoning, og det største offeret av alle er selvfølgelig et menneskeliv. Under normale omstendigheter vil et slikt offer opprettholde harmonien mellom det jordiske og overjordiske, siden naturens sekvenser er sykliske, og ting har en tendens til å vende tilbake til normalen. Men så er det også tilfeller der dette ikke skjer. Klimaendringer eller naturkatastrofer, intern strid eller invasjon utenfra: visse omstendigheter kan være så belastende for et samfunn at det kan føre til risiko for fullstendig samfunnskollaps. Joseph Tainter definerer dette som «…et raskt, betydelig tap av en etablert grad av sosiopolitisk kompleksitet.»[7] Under slike omstendigheter vil det være naturlig for de rammede å anta at det har forekommet et alvorlig brudd i forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige, og som en konsekvens kan skikker som menneskeofring eskalere til apokalyptisk nivå.

Tanken om menneskeofring som svar på krise var sentral i arbeidet til den finske sosiologen Edvard Westermarck. Som verdirelativist var Westermarck interessert i de mer ekstreme variantene av menneskelig adferd i diverse kulturer, og i boken The Origin and Development of Moral Ideas [Moralske ideers opprinnelse og utvikling] (bind 1, 1906) vier han et lengre kapittel til menneskeofring. Her vektlegger han rollen krig, epidemier og hungersnød spilte som pådriver for skikken. Westermarck underbygger dette med et bredt utvalg kilder, fra antikke fortellinger til etnografiske studier fra hans egen tid. I et typisk avsnitt kan vi lese:

Når han var under hardt press i kamp, ofret kongen av Moab sin eldste sønn som et brennoffer på muren. I krisetider, for eksempel under krig, ofret fønikerne noen av sine kjæreste venner, som ble valgt ved avstemning til dette formål. Under en krig med kong Gelo av Syrakus ofret general Hamilkar utallige mennesker, fra morgen til kveld. Og når Karthago var tvunget i kne måtte adelsfamiliene gi fra seg to hundre sønner som offer til Baal.[8]

Men det er et problem med denne tolkningen, nemlig det at historien har en tendens til å skrives av vinnerne. Fra Caesar, til Diaz, til R.H. Bacon, som tok del i – og skrev om – den britiske straffeekspedisjonen til Benin i 1897, er kildene vi har fra erobrere som beskriver folket de har beseiret. Ved å overdrive råskapen hos de erobrede, delegitimerer de deres rett til uavhengighet, og fremstiller okkupasjonen som en siviliseringsprosess. Disse narrative historiene kan derfor ofte sees som imperialistisk propaganda, og må tas med en klype salt.

Nyere forskning konsentrerer seg gjerne mindre om disse narrative kildene, og mer om hva vi kan finne ut på bakgrunn av arkeologiske funn og, der det måtte finnes, lokale kilder. Det man ofte oppdager er menneskeofring som en del av ordinære, tilbakevendende ritualer, slik som en kongelig begravelse eller innvielsen av et nytt bygg. I Benins tilfelle, så viste en studie fra 1965 ingen tegn på et samfunn i forfall i tiden forut for den britiske invasjonen. Forfatterens påstand om «ikke overdreven» menneskeofring kan fremstå bisarr og makaber for moderne øyne, men den er ikke annet enn en påminnelse om behovet for å se fremmede skikker i sin lokale sammenheng, snarere enn tilslørt av eksterne fortolkninger og forvrengninger.[9]

Når det gjelder Anemospilia la arkitekten bak utgravningen, Yannis Sakellarakis, frem et overbevisende argument for menneskeofringsteorien. På det antatte offerets bryst lå der en seremoniell bronsekniv, og føttene hans var dradd bakover på en unaturlig måte. Han viste også tegn på blodtapping. Ifølge en ekspert vil knokler som utsettes for ild forbli hvite hvis kroppen har blitt tappet for blod, heller enn å forkulles og bli svarte.[10] Men disse resultatene har allikevel ikke blitt allment godtatt. Mens én historiker kalte utgravernes konklusjoner «uunngåelige», stilte en annen spørsmål ved flere av de sentrale antagelsene.[11]

Det arkeologiske bevismaterialet er muligens ennå tvetydig. Det ville derimot være naivt å avvise funnene som uforenelig med den minoiske høykulturen. Hva sier det i så fall om de tallrike andre, like rike kulturene, der menneskeofring beviselig fant sted? Hva om, heller enn å tenke på overdådig kunst og brutale ritualer som motsetninger, vi heller ser på disse som to sider av samme sak? I sin kunst viste minoerne en dyp anerkjennelse for dette landet som gav i overflod, men tok med likegyldighet. Er det ikke dette all historie handler om? Den evige kampen for å forsone kreftene bak liv og død, skjønnhet og barbari. Sann kunst fanger dette.

Ingen steder er dette tydeligere enn i oksehoppingsseremonien. Idet utøveren går til aksjon er der et skjønnhetens øyeblikk, med perfekt harmoni mellom menneske og dyr, som når som helst kan ende i død og tragedie. I noen få sekunder svever hopperen i den klare middelhavsluften, mellom hellig fjell og vinrødt hav. Og der og da kan Europa begynne.

[1] Rodney Castleden, Minoans: Life in Bronze Age Crete (London; New York: Routledge, 1990), 133–34.

[2] Dennis D. Hughes, Human Sacrifice in Ancient Greece (London; New York: Routledge, 1991), 111–15. Hughes stiller spørsmål ved historiens troverdighet.

[3] Mary Beard, SPQR: A History of Ancient Rome (London: Profile Books, 2016), 180.

[4] Gaius Julius Cæsar, Gallerkrigen, overs. Johan Hammond Rosbach (Oslo: Aschehoug, 1964), 6.16.

[5] Bernal Diaz Del Castillo, The Memoirs of The Conquistador Bernal Diaz Del Castillo, overs. John Ingram Lockhart, bind 1 (London: J. Hatchard and Son, 1844), 119–20.

[6] Laerke Recht, Human Sacrifice: Archaeological Perspectives from around the World (Cambridge: Cambridge University Press, 2019), 2–4.

[7] Joseph A. Tainter, The Collapse of Complex Societies (Cambridge: Cambridge University Press, 1990), 4.

[8] Edvard Westermarck, The Origin and Development of the Moral Ideas, 2. utg., bind 1 (London: Macmillan & Co. Ltd, 1912), 140–1.

[9] James D. Graham, ‘The Slave Trade, Depopulation and Human Sacrifice in Benin History’, Cahiers d’études africaines 5, nr. 18 (1965): 330.

[10] Yannis Sakellarakis og Efi Sapouna-Sakellaraki, ‘Drama of Death in a Minoan Temple’, National Geographic 159 (1981): 205–22.

[11]  Castleden, Minoans, 169–71; Hughes, Human Sacrifice in Ancient Greece, 13–17.