Stedets historiske betydning tatt i betraktning er det påfallende vanskelig å komme seg til Canne della Battaglia. Har du eget transportmiddel til rådighet er det bare å legge i vei og håpe at kartet tar deg dit du skal. Hvis ikke, er du pent nødt til å ta den eneste bussen som går fra Barletta én gang om dagen, med retur en stakkars time etter ankomst. Med mindre, selvfølgelig, sjåføren bestemmer seg for å ta en snarvei på hjemveien. Skulle det skje, sitter du fast langt utenfor allfarvei, eller, som italienerne sier: a casa del diavolo – i djevelens hus.

Særlig naturskjønt er stedet heller ikke, spesielt ikke sammenlignet med Adriaterhavskystens vakre fiskerlandsbyer, eller fjellandskapet i det sentrale Puglia, hvor man finner de berømte trulli-stenhusene. Her strekker gråbrune jorder seg ut i evigheten, i et flatt, ødslig landskap hvor ruinene etter oldtidslandsbyen ligger på den eneste forhøyningen innen synsvidde. På denne høyden, som var bebodd fra førromersk tid til dens endelige undergang i 1083, finnes det stedvis godt bevarte ruiner fra hele perioden. Når man skuer ut fra toppen, kan man enkelt forestille seg troppestyrkene som hadde slått leir her på kvelden den 2. august 216 f.Kr: mot øst 86.000 romerske soldater og mot vest, Hannibals langt mindre kartagiske armé. Da slaget var over hadde Romerriket lidd ett av sine verste nederlag noensinne, og opp mot 70.000 menn lå døde igjen på marken.

Dette var andre gang romerne gikk til krig mot sine kartagiske – eller puniske, som de kalte dem – fiender. Etter den første punerkrigen ble den unge Hannibal pålagt av sin far, Hamilkar, å sverge evig fiendskap mot Roma, og i 218 f.Kr. krysset han alpene og invaderte Italia. Dette felttoget er kanskje mest kjent for bruken av elefanter, men i virkeligheten var det bare ett av de 37 dyrene som overlevde den første vinteren i Italia. Dette var antageligvis en velsignelse, siden disse forslukne dyrene kun gjorde en vanskelig logistisk situasjon verre.[1] Etter et par mindre avgjørende kamper gjorde romerne den skjebnesvangre beslutningen å møte kartagerne i felten ved Cannae. Takket være kløktig bruk av kavaleri lyktes Hannibal i å omringe fienden. Resultatet var et blodbad.

Det romerske militæret var nå så svekket at nasjonen knapt kunne forsvare seg, og en invasjon av selve byen Roma var overhengende. Historikere diskuterer den dag i dag hvorfor Hannibal ikke utnyttet overtaket, men i stedet fortsatte å bevege seg ubesluttsomt rundt i Sør-Italia til han ble beordret å vende hjem til Kartago i 203 f.Kr. Romerne kunne nå ta tilbake initiativet, og invaderte Afrika. I 202 f. Kr. beseiret Scipio Africanus (inntil da kun Scipio) Hannibal i slaget ved Zama.[2]

Hva om Hannibal hadde handlet annerledes? Hva om han hadde marsjert mot Roma, invadert byen og gjort det romerne gjorde med Kartago etter den tredje punerkrigen: rasert bygningene, deportert innbyggerne og saltet marken så ingenting skulle kunne gro der igjen? Hva om Romerriket hadde gått under før det i realiteten hadde oppstått?

Da ville Kartago, i overskuelig fremtid, ha vært ubestridt hersker over den vestlige delen av Middelhavet. Dette var imidlertid først og fremst var et handels- og sjøfartsrike, så de ville neppe ha hatt stor interesse i det kontinentale Europa nord for Middelhavet. Uten Romerriket ville vi ikke hatt språkene fransk, spansk og portugisisk, og gallerne og ibererne ville fortsatt å snakke keltiske språk, senere kanskje byttet ut med germansk. Man ville ikke funnet spor av romersk påvirkning på vesteuropeisk kultur, og også lite gresk. Uten keiserdømmets offisielle godkjenning ville det også vært vanskeligere for kristendommen å etablere en så enerådig posisjon. I fraværet av både gresk-romersk og jødisk-kristen påvirkning ville Europas barbariske folkeslag ha utviklet seg i en helt annen retning enn den vi kjenner. Dette ville vært konsekvensene, hadde Rom falt i 216 f.Kr.

Eller noe fullstendig annet.

Slike tankeeksperiment er det vi kaller kontrafaktisk historie. Kontrafaktisk betyr ikke «feil», slik ordet ofte brukes, siden et hypotetisk spørsmål ikke kan være riktig eller galt (skjønt premissene kan). Det er heller ikke en hypotese i samme forstand som en vitenskapelig hypotese. I Univers uten grenser skriver Stephen Hawking om en partikkelakselerator som kan akselerere partikler til de oppnår den såkalte store forenede energi. En slik maskin, skriver Hawking, måtte være like stor som solsystemet, og tilføyer resignert at «…det er usannsynlig at noe slikt blir finansiert i det nåværende økonomiske klima.»[3] Men det er allikevel ingen teoretiske hindringer for at et slik eksperiment skulle kunne gjennomføres, kun praktiske. En kontrafaktisk historisk teori, derimot, kan aldri testes. Det som skjedde, skjedde, og kan hverken gjøres ugjort eller gjøres om.

Men tanken på hvordan ting kunne ha vært er for besnærende til å la ligge, og litteraturens verden er derfor full av historier om alternative fortider. Siden det kontrafaktiske i seg selv er spekulativt, så har det en egen appell innen det som kalles spekulativ fiksjon, spesielt science fiction. Denne trenden ble ansporet av vitenskapelige nyvinninger fra årene rundt 1900 og fremover, som i alle fall i teorien peker ut teoretiske veier mot andre virkeligheter. Hvis det er mulig å reise i tid, melder spørsmålet seg om historien kan endres i etterkant; kaosteori forklarer hvordan selv de minste endringer i en prosess kan få enorme konsekvenser for resultatet; og teorien om multiverset hevder at et nærmest uendelig antall univers eksisterer parallelt, og representerer enhver mulig variant av den virkeligheten vi kjenner. Blant bestselgerne på dette området finner vi Robert Harris’ Fedreland (1992), en roman om et Europa hvor nazityskland vant andre verdenskrig, og Stephen Kings 22.11.63 (2011), der en tidsreisende får sjansen til å hindre drapet på president Kennedy. Men utover underholdningslitteraturen har selv nobelprisvinnere og -nominerte forfattere syslet med sjangeren. I If It Had Happened Otherwise [Hadde det gått annerledes], en essaysamling fra 1931, forestilte Winston Churchill seg en verden der sørstatene vant slaget ved Gettysburg, mens Philip Roths roman Konspirasjonen mot Amerika (2004) finner sted i et USA under Charles Lindberghs antisemittiske styre.

Men blant akademiske historikere var kontrafaktiske spekulasjoner lenge ansett som en upassende aktivitet. Tankeeksperimenter som i den ovennevnte essaysamlingen kunne ennå godtas som underholdende tidsfordriv, men få respektable historikere valgte å kaste bort tid på den slags lettsindig tøys. Dette endret seg i 1997, da boken Virtual History: Alternatives And Counterfactuals [Virtuell historie: alternativer og det kontrafaktiske] kom ut. I introduksjonen fastsetter den skotske historikeren Niall Ferguson, som redigerte samarbeidsprosjektet, visse regler som skulle hindre at bidragene henfalt i meningsløs spekulasjon, og heller kaste lys over sentrale historiske spørsmål. Først og fremst måtte endringene man forestilte seg være innenfor mulighetens rammer, hvilket Ferguson definerte som handlingsmønstre samtiden selv vurderte som aktuelle.[4]

Denne boken innledet en bølge av lignende utgivelser. «Hva om» hadde nå blitt et fullkomment legitimt spørsmål for historieskrivning, og akademiske historikere ble helt sikkert inspirert av sjangerens kommersielle appell. Men ikke alle var like begeistret, og en av de mest uttalte kritikerne var Richard J. Evans. Evans og Ferguson har fulgt lignende karriereveier: begge er Oxford-utdannede, og gjorde doktorgradsarbeid i Tyskland. Begge har deretter publisert kritikerroste og bestselgende bøker, først og fremst om moderne europeisk historie. Når det gjelder deres teoretiske og politiske tankesett, derimot, er det stort sprik mellom de to historikerne, hvilket den påfølgende debatten skulle vise med all tydelighet.

I 2014 gav Evans ut boken Altered Pasts: Counterfactuals in History [Endrede fortider: det kontrafaktiske i historien]. Her hevder han at det meste av den kontrafaktiske historieskrivningen ikke tjener som stort annet enn konservativ ønsketenkning. Ferguson har aldri nølt med å tilkjennegi sine konservative overbevisninger. Evans er mindre eksplisitt på det politiske området, men han skriver hyppig for den venstrevridde avisen The Guardian, og må sies å høre til på venstresiden. Ifølge Evans har denne typen historieskrivning en tendens til å handle om militære og politiske spørsmål, og – hva Storbritannia angår – være sterkt euroskeptisk. Ferguson påstår for eksempel at hvis Storbritannia hadde holdt seg utenfor første verdenskrig kunne landet ha sluppet å gi avkall på imperiet.[5] Det tyske riket er ikke her stort mer enn en stedfortreder for EU, og historien er kun et redskap for å fremme nåtidige politiske synspunkter. Et annet ankepunkt Evans har mot kontrafaktiske verk er den nærmest uvegerlige helningen mot det som kalles «great men»-historiefortelling, hvor påvirkningen enkeltindivider kan ha på den bredere, sosioøkonomiske utviklingen overdrives. Sist, men ikke minst, så vil konsekvensene av kontingens til syvende og sist gjøre kontrafaktiske spekulasjoner meningsløse. Endrer man et hendelsesforløp på ett tidspunkt vil dette føre til uforutsette konsekvenser på et senere tidspunkt, og denne effekten vil bare forsterkes over tid. Kontingens, som Evans påpeker i et sitat i boken, «er ikke et tog man kan gå av og på etter ønske».[6]

Er det da bare bortkastet tid å drive med kontrafaktisk historie? Er det ingenting å tjene på det, utover egotripping for partiske historikere som ønsker å oppfylle politiske fantasier? Det kan absolutt være irriterende å lese den tilsynelatende endeløse flommen av publikasjoner der sofageneraler utkjemper Waterloo, Gettysburg, Stalingrad på nytt. «Det som kunne ha vært» er ofte bare et annet uttrykk for «hadde det bare vært meg».

Men det finnes en annen måte å tenke på det kontrafaktiske, som har mindre å gjøre med hvordan vi forstår historiske begivenheter, og mer å gjøre med hvordan vi forstår historien i seg selv. Det er altfor lett å tenke på fortiden med etterpåklokskap, og glemme hvor annerledes ting må ha vært for de som gjennomlevde den. Det som for oss fremstår som opplagte hendelsesforløp var ofte helt uforutsigelig for våre forfedre. Vi tenker gjerne på Romerrikets historie som en endeløs, ustoppelig ekspansjon, men for de menn og kvinner som flokket seg sammen bak hovedstadens murer under punernes invasjon må ting ha vært skremmende, med fullstendig utslettelse som truet hvert øyeblikk. Det er lett å glemme at Roma – i hvert fall frem til sent i republikktiden – oftere ekspanderte som et svar på en antatt trussel enn for sin egen skyld. Det er vanskelig helt å ta inn over seg denne realiteten uten også å innse at ting kunne ha gått annerledes enn de gjorde.

Kun ved å fri oss fra determinisme kan vi forestille oss alternative historiske utfall. Det var under opplysningstiden på 1700-tallet at vi for alvor begynte å tro at mennesket selv kunne utvikle og forbedre verden. Når det så var mulig å forestille seg en annen fremtid, var ikke veien lang til også å forestille seg en annen fortid.

Romerne visste like lite som oss om fremtiden, men når noe først hadde skjedd så de på det som et uunngåelig resultat av viljen til gudene, eller den enda mektigere skjebnen.[7] Punerkrigene, og hvordan de til slutt ville ende, var derfor avgjort før nasjonen overhode var grunnlagt. I Vergils Æneiden flykter helten Aeneas fra Troja og reddes fra skipbrudd av Kartagos dronning, Dido. Den påfølgende kjærlighetsaffæren mellom de to ender brått når Aeneas bestemmer seg for at han må oppfylle sin skjebne, og grunnlegge Roma. Dido faller så på sverdet, med en bønn på leppene: «La våre nasjoner og deres sønner strides til evig tid.»[8] Hun hadde gudinnen Juno på sin side, som «…ville gi Kartago herredømme over alle verdens folk…». Men selv Juno, himmelens dronning, hadde sine begrensninger, for Vergil tilføyer: «…om bare skjebnen vil tillate det.»[9]

Romerske lesere av Æneiden, rundt 130 år etter punerkrigene, visste godt at det ville den ikke.

[1] Shean, John F., ‘Hannibal’s Mules: The Logistical Limitations of Hannibal’s Army and the Battle of Cannae, 216 B.C.’, Historia: Zeitschrift Für Alte Geschichte 45 (1996): 174–75.

[2] Mary Beard, SPQR: det gamle Romas historie (Oslo: Cappelen Damm, 2015), 167–71.

[3] Stephen Hawking, Univers uten grenser (Oslo: J. W. Cappelens Forlag AS, 1988), 83.

[4] Niall Ferguson, red., Virtual History: Alternatives and Counterfactuals (London: Picador, 1997), 83–87.

[5] Richard J. Evans, Altered Pasts: Counterfactuals in History (London: Little, Brown, 2014), 68–70.

[6] Evans, 84.

[7] Ett unntak finner vi i den romerske historikeren Livius’ spekulasjoner rundt hvordan Aleksander den store ville klart seg mot en romersk hær: Ruth Morello, ‘Livy’s Alexander Digression (9.17–19): Counterfactuals and Apologetics’, Journal of Roman Studies 92 (November 2002): 62–85.

[8] Verg, Æn. 4.629. Oversatt fra: Virgil og David West, The Aeneid, Penguin Classics (London, England ; New York, N.Y., USA: Penguin Books, 1990), 101.

[9]  Verg, Æn. 1.18-19.