I det sørvestlige Frankrike, en førti minutter med tog fra Bordeaux, ligger byen Castillon. På den lille togstasjonen er det få passasjerer som går av eller på. Derifra fører en gate ned mot byen, forbi et par restauranter, en kirke, en mairie, krysser elven Dordogne, og det er det. Dette er en lite soveby, der fint lite noensinne skjer. Men én gang i året snus alt på hodet. Hver juli er dette stedet vertskap for en festival med lysshow, pyroteknikk og middelalderfestival. For det var her, den 17. juli 1453, at hundreårskrigen tok slutt.

Dette slaget markerte den ydmykende avslutningen på flere års sviktende krigslykke for England. De hadde allerede mistet Normandie, og alt som var igjen av Aquitaine var et lite landområde rundt byen Bordeaux. Idet de franske styrkene nærmet seg, red den engelske feltherren John Talbot ut med troppene sine for å slå tilbake det franske fremstøtet. Talbot var vanligvis en forsiktig mann, men denne gangen valgte han å angripe før forsterkningene hadde ankommet, og ble grundig nedkjempet. Generalens kropp var så ille tilredt at herolden hans måtte identifisere den etter skjoldmerket. Ondsinnede rykter på fransk side påstod at Talbot hadde drukket for mye av bordeauxvinen engelskmennene var så glad i.[1] En mer sannsynlig forklaring er at han handlet på bakgrunn av feil etterretning. Bordeaux falt kort tid etter, og krigen som hadde begynt i 1337 var i realiteten over.

Det mest bemerkelsesverdige med denne konflikten er ikke at engelskmennene til slutt måtte se seg slått, men at de hadde så mye suksess som de hadde, og så lenge. England vant kamper der de var i betydelig undertall, besatt like store landområder som franskekongen selv, og hadde på ett tidspunkt Frankrikes konge innesperret i Tower of London. Dette til tross for at den franske befolkningen, rett før svartedauden, var tre ganger så stor som den engelske.[2] Når vi så husker at England kjempet en angrepskrig på fremmed jord, hvor militærstrateger anslår at det kreves et overtak på tre til én for å lykkes, så blir prestasjonen ikke mindre en mirakuløs.

England hadde da også betydelige fordeler. For det første var de militært overlegne på det tekniske og strategiske området. Den engelske langbuen viste seg å være et langt mer effektivt våpen enn armbrøsten franskmennene brukte. Engelske bueskyttere forflyttet seg på hesteryggen, skjønt både de og ridderne steg ned før slagene. Blandede avdelinger bestående av bueskyttere, riddere og fotsoldater var derfor svært mobile, og kunne bevege seg over store avstander på kort tid.

Englands omstendigheter var også bedre på det politiske feltet. Helt siden den normanniske invasjonen i 1066 hadde den engelske adelen holdt land i len direkte av kongen, og var stort sett lojale mot ham. Innen fjortenhundretallet hadde det politiske fellesskapet blitt videre utvidet med jevnlig innkalling av parlamentet, som gav kongen en inntektskilde gjennom beskatning i krigstid. Kompetente og initiativrike konger som Edvard III (1327-1377) og Henrik V (1413-1422) kunne omgjøre disse politiske fordelene til militært overtak. Selveste Francesco Petrarca var overveldet over hvordan «de frommeste blant barbarene» hadde «lagt under seg hele det franske kongeriket med ild og sverd».[3]

For Frankrike var situasjonen tilsvarende dyster. Kongens myndighet strakk seg ikke stort lengre enn hans egne eiendommer, og mer eller mindre uavhengige regioner som Bretagne, Burgund og den engelske kongens Aquitaine var stadige torn i kongens øye. Etter arvefølgekrisen i 1328, som i seg selv var en utløsende faktor for krigen, hadde landet lidd under mangel på kongelig initiativ. Dette toppet seg i årene under Karl VI (1380-1422), som bar det passende tilnavnet «den gale». Den militære konservatismen, så karakteristisk for Frankrike, gjorde ikke ting bedre. Store, kavaleri-dominerte enheter bevegde seg langsomt over landskapet, og var alt for villige til å gå i kamp på engelskmennenes premisser, der de franske armbrøstene viste seg å være tungvinte og ineffektive våpen. Det var ikke før den energiske kong Karl VII – den seiersrike – kom til makten at det franske hellet snudde. Ved hjelp av den guddommelig inspirerte Jeanne d’Arc, ny og bedre militær ledelse og en avtale med Burgund, ble engelskmennene drevet ut av hele Frankrike utenom Calais. Karl hadde også flaks i det at regjeringstiden hans sammenfalt nesten nøyaktig med den til Henrik VI av England (1322-1361), en av de mest inkompetente kongene den nasjonen noensinne har hatt.

Hva var den viktigste pådriveren bak Englands suksess: var det det homogene politiske samfunnet, eller var det fordelen fra militær strategi og teknologi som langbuen? For historikere er det fristende å svare det første. Dette er delvis fordi sosiopolitisk historie i dag er mer fasjonabelt enn militærhistorie, som har en muggen eim over seg av gammeldags historieskrivning om «konger og hærførere», der historiens gang avgjøres nærmest utelukkende på slagmarken. Dels skyldes det også en aversjon mot det som – ofte nedsettende – kalles teknologideterminisme: idéen om at teknologiske nyvinninger er pådriveren bak historisk utvikling, mens samfunn og politikk bare følger etter. Dette kan minne om Marx’ historiske materialisme basert på produksjonsmidler, men det er enda mer simplistisk, siden Marx aldri vurderte historiske utviklinger i utelukkende materielle termer.

Når det gjelder middelalderhistorie spesifikt, forbindes teknologideterminisme som oftest med den amerikanske historikeren Lynn Townsend White Jr. White var født i San Francisco og studerte ved universitetet i Stanford. Allerede i sitt første år som student ble han så fascinert av middelalderen at han bestemte seg for å vie karrieren til denne perioden. Denne karrieren førte til en doktorgrad fra Harvard, undervisningsstillinger ved Princeton og UCLA, og en lang rekke publikasjoner.[4] Fra et tidlig tidspunkt ble imidlertid White skeptisk til hvordan tidens historiografi støttet seg primært på skriftlige kilder – som er få og upålitelige når det gjelder middelalderen – mens man ignorerte den materielle verden arkeologien brakte for en dag. I sitt hovedverk, Medieval Technology and Social Change [Middelalderens teknologi og sosial endring], beskriver han hvordan oppfinnelser som stigbøylen og den tunge plogen, sammen med andre nyvinninger, var pådriverne bak store sosiale og politiske omveltninger i middelalderens Europa.[5]

Boken, som var en bestselger i sin tid, møtte også kraftig kritikk; teknologideterminisme byr tross alt på sine egne utfordringer. Hvorfor, for eksempel, dukker en oppfinnelse opp når den gjør, og ikke tidligere? Er det mon tro ikke den sosiale utviklingsprosessen som driver teknologisk nyvinning, snarere enn omvendt? Hvorfor har ny teknologi så liten innvirkning på enkelte samfunn, mens den fører til dramatiske omveltninger annensteds? Kina oppfant kruttet, men tok ikke over verden; de oppfant boktrykkeri med løse typer, uten at dette førte til noen demokratiseringsprosess. Men da disse oppfinnelsene ankom i Europa, var det nettopp det som skjedde. Det var det europeiske samfunnets svært fragmenterte og urbaniserte karakter som foranlediget disse utviklingene, ikke teknologien i seg selv. Tross all kritikken han ble utsatt for, så var Lynn White langt fra blind for dette faktum. «Etter hvert som vi utvikler en bedre forståelse av teknologiens historie,» skrev han i Medieval Technology, «blir det klart at en ny innretning kun åpner en dør; den tvinger oss ikke til å gå inn.»[6]

Når det gjelder langbuen engelskmennene brukte så effektivt i Frankrike, så representerte denne kanskje en militær nyvinning, men den var definitivt ingen ny oppfinnelse. Som navnet antyder, så er det ikke snakk om annet enn en bue – ett av menneskehetens eldste våpen – bare lengre. Det nesten to meter lange redskapet krevde enorm styrke og ferdighet for å avfyres med presisjon. Det var den bakenforliggende treningen, snarere enn utstyret, som gjorde det så vanskelig for andre nasjoner å etterligne engelskmennene. En god bueskytter måtte begynne opplæringen i tidlig alder, og holde ferdighetene ved like jevnlig deretter. Lover ble derfor innført så tidlig som på tolvhundretallet som påla engelskmenn å øve på bueskyting. Den 1. juni 1363 skrev Edward III til sheriffen i Kent for å forsikre seg om at alle førlige menn tilbrakte helligdager med pil og bue, og truet med fengsel alle de som valgte å «følge eller delta i stenkasting…håndball eller fotball…hanekamp eller annet tåpelig, verdiløst tidsfordriv.»[7] Det er vanskelig å forestille seg at et lignende påbud ville hatt noen særlig effekt i Frankrike. Selv om langbuen ikke hadde armbrøstens kraft til å trenge gjennom rustninger, så veide den mer enn opp for dette med det korte skuddintervallet. Piler regnet ned over fienden i en jevn strøm, som var dødelig for både kropp og moral.[8]

Det var derfor bruken, snarere enn våpenet i seg selv, som gjorde langbuen til slik et formidabelt redskap. Banebrytende våpen har i det hele tatt vært sjeldne i menneskehetens historie. Man kan argumentere for hestestridsvognen, som gav en fordel til bronsealderens militære adelsstand, og armbrøsten selv, som gjorde det mulig for Han-kineserne å slå tilbake barbariske invasjoner fra de sentralasiatiske stepper.[9] I tillegg har vi selvfølgelig også krutt og skytevåpen, som hjelp franskmennene å fordrive engelskmennene på femtenhundretallet, og senere skulle bety så mye for den europeiske kolonialismen. Men fordelen en ny militær teknologi gir varer kun så lenge fienden ikke klarer å kopiere den; ellers vil den kun eskalere, heller enn å avgjøre konflikten. Ny teknologi har heller ikke stor verdi i seg selv, hvis den ikke integreres riktig med eksisterende teknologi og institusjoner.[10]

Så hva vil dette si for debatten rundt politisk versus militær historie; sosioøkonomiske versus teknologisk-strategiske forklaringer på stridene parters relative suksess? Handler virkelig historieskriving om å avsløre dypere, bakenforliggende strukturer, og overlate tekniske detaljer til dilettantene? Eller skal vi bare ignorere alle disse vage, uvisse, perifere greiene, og heller fokusere på området der kriger faktisk avgjøres: i felten? Kanskje det finnes en annen måte å se på det, der militære anliggender ikke bare er en integrert del av samfunnet, men der de to må sees i sammenheng for fullt ut å forstås. For å si det på en annen måte: hvordan et folk fører krig kan ikke skilles fra hvordan de lever. Den greske falanksen, for eksempel, kan sees som en forlengelse av det egalitære samfunnet i de greske bystatene. Tysklands intense industrialisering på attenhundretallet gav dem et utbredt jernbanenettverk som gjorde det mulig å mobilisere og forflytte tropper raskt under samlingskrigene. Og når det gjelder England, så var det under krigene mot deres keltiske naboer på hjemmebane at de lærte hvordan de skulle føre krig på kontinentet: waliserne viste dem hva langbuen kunne utrette, skottene lærte dem å stige ned av hesten. På det mest brutalt tenkelige vis dro de nytte av en form for multikulturell berikning.

Disse fordelene var nærmest uttømt da John Talbot døde på en slagmark utenfor Castillon in 1453. For den franske kronen, og for Frankrike generelt, var det all grunn til å feire denne seieren. Innbyggerne i Bordeaux, og i resten av Aquitaine, hadde derimot et mer ambivalent forhold til begivenhetenes gang. Den engelske entusiasmen for den utmerkede bordeauxvinen hadde gjort regionen rik på eksport. Nå når engelskmennene var drevet ut, tørket den handelsruten inn, og vinhandlere måtte se seg om etter andre muligheter. Byen glemte aldri sin arv, og den engelske løven kan ennå sees i Bordeauxs våpenskjold, skjønt nå redusert fra tre til én. På stedet der Talbot døde ble et lite kapell oppført, og senere erstattet med et monument. I dag er det eneste minnesmerke som markerer slagmarken ved Castillon en stor søyle til minne om «Englands Akilles» – den siste store Engelske hærføreren i hundreårskrigen.

[1] Georges Minois, Charles VII : Un Roi Shakespearien (Paris: Perrin, 2005), 605–6.

[2] Ole Jørgen Benedictow, The Complete History of the Black Death (Woodbridge, Suffolk: The Boydell Press, 2021), 259.

[3] Andrew Ayton, Knights and Warhorses: Military Service and the English Aristocracy under Edward III, nytrykk (Woodbridge: Boydell Press, 1999), 9.

[4] Bert S. Hall, ‘Lynn Townsend White, Jr. (1907-1987)’, Technology and Culture 30, nr. 1 (1989): 194–213.

[5] Lynn White, Medieval Technology and Social Change (London: Oxford University Press London, 1962).

[6] White, 28.

[7] Calendar of Close Rolls, Edward III, 1360-1364, bind 11 (London, 1909), 534-5.

[8] Clifford J. Rogers, ‘The Efficacy of the English Longbow: A Reply to Kelly DeVries’, War in History 5, nr. 2 (April 1998): 233–42.

[9] William Hardy McNeill, The Pursuit of Power: Technology, Armed Force, and Society since A.D. 1000 (Chicago: University of Chicago Press, 1982), 9–10, 36-9.

[10] George Raudzens, ‘War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History’, The Journal of Military History 54, nr. 4 (October 1990): 403-34.