I en av de mest kjente molbohistoriene er landsbyboerne redde for at det skal bryte ut krig i landet, og bestemmer seg for å gjemme kirkeklokken. En håndfull menn setter ut til sjøs i en robåt for å senke klokken, så de kan hente den opp igjen når faren er over. Etter at de har kastet klokken over bord er det imidlertid en av dem som lurer på hvordan de skal finne den igjen, når den tid kommer. Det er da den klokeste av dem har en strålende ide: han drar ut lommekniven og skjærer et hakk i ripen på båten akkurat der de slapp ut klokken, så vet de nøyaktig hvor de skal lete.
Landskapet Mols utgjør den sørlige delen av Djursland, det nese-lignende vedhenget til Danmark. Det er overraskende kupert for dette flate landet, skjønt det høyeste punktet, Agri Bavnehøj, strekker seg ikke mer enn 137 meter over havet. Mer typisk dansk er veiene, som er ypperlig tilrettelagt for sykling. Bondegårder og landsbyer med bindingsverkshus ligger spredt blant bugnende kornåkrer. I skogene – som i dager er beskyttet nasjonalpark – kan man treffe på harer, rådyr og annet dyreliv. Hvitkalkede kirker ser ut over sandstrender i omgivelser som er nesten middelhavsaktige om sommeren. Men hvor utmerket Mols enn er som feriested, så er det ikke til å komme fra at stedet først og fremst er kjent for én ting alene: populære historier om innbyggernes grenseløse dumskap.
Slike historier kalles noen ganger blasons populaires, et begrep først benyttet i 1859 av den franske historikeren Alfred Canel, i boken Blason populaire de la Normandie. Canel befattet seg primært med ordtak, men begrepet har senere mest blitt brukt som betegnelse på historier, vitser og klisjéer som fokuserer på det særegne – ofte av en negativ art – med en folkegruppe.[1]Alle europeiske land har sine egne varianter. Noen blasons handler om naboland: spanjoler om portugisere, engelskmenn om deres keltiske naboer og mer eller mindre alle om belgierne.[2]
Det vanligste er imidlertid regionale stereotypier innen den enkelte nasjon. Dette er ikke – eller vanligvis ikke – en form for etnisk diskriminering. Som en hovedregel er vitsene uskyldig moro, målgruppen tilhører samme etniske eller språklige gruppe som avsender, og ofte gjør de gladelig historiene til sine egne. En populær variant i Irland er de såkalte Kerryman-vitsene, om innbyggerne i det sørvestlige Kerry, som ikke er stort annet enn resirkulerte vitser engelskmenn forteller om irene. Noen ganger har vitsene derimot en litt mørkere side. I England beskrives innbyggerne i East Anglia ofte med en hang til innavl, mens walisere har en lignende tilbøyelighet til crimen bestialitatis.
Mols, Normandie, Kerry, East Anglia, Wales – hva har disse stedene til felles? De kan alle, helt eller delvis, betraktes som halvøyer, siden de er omkranset av vann på tre sider. Mols er faktisk en halvøy på en halvøy på en halvøy (se kart). Dette er steder folk ikke simpelthen reiser gjennom; ingen drar dit med mindre de har en særskilt grunn til det. Som følge av dette er det mindre sannsynlig at det vil oppstå trafikk-knutepunkt der, eller sentre for handel, administrasjon eller kultur. Hovednæringsveien vil være jordbruk eller fiske. Befolkningen får derfor ofte et omdømme som underutviklede, uintelligente, gjerrige, dovne, seksuelt perverterte. I mer berglendt terreng går hovedfartsårene snarere langs kysten, og de minst utviklede områdene er i innlandet, i de trange, utilgjengelige dalene. I Norge har Setesdalen gitt navn til sykdommen Setesdalsrykkja. Tilstanden, som i realiteten er Huntingtons sykdom, ble i folkebevissthet tilskrevet innavl i de tynt befolkede dalene, hvilket ytterligere bidro til å stigmatisere de rammede.[3]
Fenomenet må uansett forstås som et uttrykk for sentrum-periferi dynamikk. Ifølge denne modellen utvikler byer seg i sentrum av et befolkningsnettverk som sete for handel og industri, mens periferien består av landlige områder som domineres av jordbruk. Ut fra dette oppstår der et hierarki – formelt eller uformelt – der sentrum rangerer høyere enn periferien når det gjelder rikdom, utdanning og status.[4] Disse forskjellene kan vise seg sosialt i form av følelse av over- eller underlegenhet. Når det gjelder molbohistoriene, så er det interessant å merke seg at de oppstod i Århus, byen rett over bukten for Mols, lett synlig fra Agri Bavnehøj. De første slike historier kan spores tilbake til syttenhundretallet, da Århus vokste frem som handelssted, og ble mer populære utover attenhundretallet, under byens industrialisering. For byfolkene må de avsidesliggende bygdene ha fremstått mer og mer som fremmede land. Århusianerne har nok også, som innbyggere i Danmarks neststørste by, kompensert for en viss statusangst overfor det langt mer storbymessige København, som på sin side gjerne gjør narr av dem.
Men forakten går imidlertid begge veier. Sett fra periferien er det ikke bare – den ofte ufortjente – arrogansen i sentrum som er provoserende, men store byer forbindes også med beskatning, militærtjeneste og andre former for belastende administrative inngrep. I tillegg skal det huskes at, selv om bylivet for enkelte kunne tilby opplagte muligheter til å slå seg frem, så var dette i realiteten de færreste forunt. For de aller fleste var bylivet en trist affære. Byer var bråkete, illeluktende, skitne og overbefolkede. Forurensningen og befolkningspresset skapte ideelle forhold for smittsomme sykdommer, og følgelig var gjerne også forventet levealder lavere.[5] Det å flytte til byen var sjelden frivillig for de som hadde andre muligheter, og det var ikke uten grunn at de rike dro til landstedene sine ved første anledning. Under slike omstendigheter, er ikke en smule hån levelig, sågar ønskelig? Hvem ville vel ikke, som den danske prinsen sa det, tåle «den stolte manns forakt», endatil ønske den velkommen?
Historiene om Gothams vise menn ligner på molbohistoriene: humoristiske anekdoter om dårskapen til innbyggerne i en liten landsby i England. Men skal man tro historienes opprinnelse, så gir dette fenomenet en ekstra dimensjon. Legenden vil ha det til at kongen var på vei til Gotham, og landsbyboerne ville helst slippe å betale for å oppvarte det kongelige følget. De klekket ut en plan der de skulle spille gale, så kongens reisefølge dro forbi. Påfunnene gikk ut på å bygge gjerder for å sperre inne fugler eller å drukne en ål ved å holde den under vann: tema som minner veldig om sine danske motstykker. Kongen endret naturlig nok reiseruten.[6]
Det skal ikke derfor sies at alle blasons populaires er uttrykk for et slags distriktsopprør, men historien understreker allikevel den gjensidige mistroen som underbygger sentrum-periferi motsetninger. I historien om kirkeklokken er løsningen kanskje absurd, men bekymringen var reell nok. His vi antar at historien skriver seg fra napoleonskrigene, så var en invasjon av Danmark langt fra utenkelig. Under slike omstendigheter pleide fienden ofte å appropriere kirkeklokker, for å smelte metallet om til våpen. I en annen molbohistorie var kongen på besøk i distriktet, og lokalbefolkningen var usikre på hvordan de skulle te seg i det kongelige nærvær. Ordføreren sa at det skulle de ikke tenke på: hvis de bare gjorde som ham ville alt gå bra. Idet kongens kortesje passerte bukket ordføreren dypt, men idet han bukket røk selene, og buksene falt ned. Landsbyboerne fulgte lydig etter, og slapp buksene på bakken.
I en slik historie er det ikke godt å si akkurat hvem det er som blir tatt med buksene nede.
Ceres
Det fantes bønder I Danmark lenge før det fantes byer – jordbruket ankom landet rundt 4000 f.Kr. Noen få århundrer senere begynte folk å bygge megalittiske strukturer som den som kalles Poskær Stenhus, bygd rundt 3300 f.Kr. Den er et eksempel på det vi kaller runddysser, og den største av sitt slag i Danmark. Forrige istid la igjen tallrike kampestener i det sørskandinaviske landskapet, og noen av disse ble brukt til konstruksjoner som denne. Det har blitt påvist at dekkstenen er halvparten av en større sten, der den andre halvparten ble brukt til en lignende dysse noen kilometer borte. Vi vet ikke om det var naturen eller mennesker som delte stenen i to. Det faller naturlig å anta at disse tidlige jordbrukerne benyttet stedet til et slags fruktbarhetsrituale, men om seremoniene deres vet vi ingenting, ei heller navnet på gudene deres.[1]
Det vi vet er at romernes korngudinne het Ceres, og at dette derfor er et utmerket navn på et ølmerke. Ceres bryggeri ble etablert i Århus i 1856. Selv om dette bryggeriet ble lagt ned i 2008, så brygges deres Top Pilsner ennå annensteds, skjønt det kan være vanskelig å oppdrive, selv lokalt. I motsetning til mer berømte danske ølmerker, som Carlsberg, så har denne en mer påtagelig syrlig kvalitet over seg.
[1] Palle Eriksen, Poskær Stenhus: myter og virkelighed (Højbjerg: Moesgård Museum, 2000), 77–85.
[1] Canel, A., Blason Populaire de La Normandie, 2 bind (Rouen: Lebrument, 1859), i-iv.
[2] Romain Seignovert, red., De qui se moque-t-on?: tour d’Europe en 345 blagues (Paris: Les Éditions de l’Opportun, 2016), innledning.
[3] Alf L. Ørbeck, Setesdalsrykka (Chorea Progressiva Hereditaria) (Oslo, 1954), 13–14.
[4] Michael Storper og Allen J. Scott, ‘Industrialization and Regional Development’, i Pathways to Industrialization and Regional Development (Taylor and Francis, 2020), 3.
[5] Catalina Torres, ‘Exploring the Urban Penalty in Life Expectancy During the Health Transition in Denmark, 1850–1910’, Population, årgang 76, nr. 3 (23 desember 2021), 417.
[6] Graham Seal, Encyclopedia of Folk Heroes (Santa Barbara, Calif: ABC-CLIO, 2001), 272–73.