Den 16. november 1846 var John Browne på vei fra Tralee i grevskapet Kerry i Irland, til gården sitt rett nord for Dingle. I Tralee hadde han prøvd å få innpass i fattighuset, men siden dette stedet allerede var overfylt hadde ikke Brown annet valg enn å gå de 45 kilometerne hjem igjen, til fots. På veien falt han sammen og ble liggende i veikanten.

Det sørvestlige Irland er den villeste, mest fjellendte delen av øyen. Rutevevde mønstre av irrgrønne jorder klatrer oppover fjellsidene så langt de når, hvor beitemark tar over. Lenger inne i landet strekker fjellkjedene seg opp til Irlands høyeste punkt, Carrauntoohil, på 1038 meter. Ved kysten ender landet i dramatisk skjærgård, så ugjestmild at middelalderens munker fant sitt ideelle hjem på den lille klippen Skellig Michael, der kun spøkelsesaktige ruiner står igjen i dag. Kerry lokker til seg tallrike turister hvert år, mange av dem amerikanere av irsk avstamning. Turistbusser kjører det som kalles «Ring of Kerry» rundt Iveragh-halvøyen, der de må kjøre medsols siden veiene er for smale til at to kan passere side om side. Kjører du samme ruten med bil har du valget mellom den kjedsommelige opplevelsen av å ende opp bak en kortesje av busser i sneglefart, eller den skremmende muligheten for å møte den ene etter den andre med kun hårfin klaring på begge sider.

Men alt dette er sommerstid. Om vinteren er der få turister, og det vakre landskapet kan fremstå truende. I november, da Browne la ut på sin lange reise, slår stormene inn direkte fra Atlanterhavet, og regnet kan komme i skybrudd. Noen forbipasserende fant ham og tok ham med til et nærliggende våningshus, hvor han døde få timer senere. Det påfølgende likskuet fastslo at dødsårsaken var «utmattelse og svakhet».[1] Browne var den første eller andre personen av de mange, mange som skulle komme til å dø i hungersnøden kjent som «the Great Potato Famine».

Potettørråte, forårsaket av den sopplignende organismen Phytophthora infestans, rammet store deler av Europa på midten av 1840-tallet, men Irland var spesielt sårbar siden så mange der var avhengige av poteten for å overleve. Denne grønnsaken hadde lagt tilrette for en enorm befolkningsvekst siden den først kom til øyen. Det vil kanskje overraske noen at de irske og engelske befolkningene innen 1800 var omtrent jevnstore, siden forholdet i dag er nærmere 1:10.

Tørråten ankom Irland i 1845, og nest år sviktet potetavlingen totalt. Mishøst tvinger småbrukeren inn i et uløselig dilemma: spise neste års såvarer og utsette hungeren til da, eller sulte her og nå. Valget er egentlig ikke noe valg i det hele tatt: såpotetene ble spist, og selv om tørråten uteble i 1847, så var der samtidig også få poteter å plante. Råten kom så tilbake i 1848.

Tory-regjeringen til Robert Peel reagerte rimelig kvikt på hungersnøden, ved å importere korn fra utlandet og sette i gang offentlige arbeidsprosjekter. Disse tiltakene hadde varierende effekt, men den virkelige katastrofen for Irland kom da Peels regjering falt i juni 1846, og Lord John Russells Whig-regjering tiltrådte. Russell delegerte nødhjelpen til lokale myndigheter, som ikke på langt nær var i stand til å ta på seg den oppgaven. Verst av alt var kanskje en lov som fastslo at ingen som eide mer enn ¼ acre (ca. ett mål) med jord kunne motta hjelp, noe som førte til at tusenvis av småbrukere ble drevet fra gård og grunn. Resultatet var konsolidering av landeiendommer, og i det lange løp høyere effektivitet, men enkelte engelske kommentatorer utviste en anstøtelig grad av entusiasme for denne utviklingen, uten hensyn til den underliggende menneskelige lidelsen.

Nyere forskning har anslått dødsfall utover normalen som følge av hungersnøden til ca. én million, et tall som vokser til halvannen million hvis vi også regner med uteblivende fødsler. De som kunne, emigrerte, til Australia, Canada eller – først og fremst – USA, og utvandringsbølgen tok ikke slutt idet krisen var over. I sum bidro disse faktorene til en halvering av den irske befolkningen: der 8,5 millioner mennesker hadde levd på øyen før hungersnøden var det 4,5 millioner igjen på slutten av århundret. Irland har aldri tatt seg inn igjen etter dette tapet.

I 2012 gav den irske journalisten Tim Pat Coogan ut boken The Famine Plot. Her slo Coogan uttrykkelig fast at hungersnøden var et eksempel på folkemord, utført av den engelske regjeringen mot det irske folket.[2] I Irland fikk boken lunken kritikk; The Irish Times kalte den «polemikk uten troverdighet», med «et urovekkende antall faktafeil».[3] På den andre siden av Atlanterhavet var derimot anmelderne langt mer positive. The Boston Globe skrøt av Coogans «imponerende research» og hans bidrag til irsk hungersnød-forskning.[4] Faktum er at amerikanerne alltid har vært mer tilbøyelige til å kalle hungersnøden folkemord enn det irene selv har vært. I 1996 inkluderte delstaten New Jersey hendelsen i det «Holocaust- og folkemord-pensum» skolene skulle benytte seg av. Etterkommerne av de tusenvis av irske flykninger som slo seg ned i de store byene på nordøstkysten av USA er fortsatt stolte av opphavet sitt, og en politiker med håp om å vinne valg her ville aldri drømme om å fornærme denne viktige velgergruppen.

Irland, derimot, har allerede vært gjennom alt dette. I flere tiår var nøkkelteksten om emnet John Mitchels The Last Conquest of Ireland (Perhaps) [Den siste erobringen av Irland (kanskje)], utgitt i 1860. et skrift som anklagde engelskmennene for folkemord avant la lettre. Denne nasjonalistiske skolen var fremdeles rådende i landet så sent som på 1930-tallet. En revisjonistisk historiefortolkning, som forsøkte å få frem et mer balansert bilde, begynte å vokse frem etter at landet ble uavhengig i 1921. De fleste historikere valgte allikevel å unngå temaet. Minnet om hungersnøden var ennå for friskt i det kollektive minnet til at begivenheten kunne behandles på en virkelig objektiv måte. Det var ikke før 150‑årsmarkeringen på 1990-tallet at omfattende forskningsarbeid tok knekken på de mest seiglivede og populære mytene. Kanskje den viktigste av disse, påstanden om at Irland produserte nok korn til at hungersnøden kunne vært unngått hvis bare myndighetene hadde stengt havnene, ble grundig tilbakevist.[5]

Ordet «folkemord», eller «genocid», brukes ofte for å beskrive en særskilt grusom handling utført av en stat eller statslignende aktør, som fører til tap av menneskeliv. Men dette er ikke hva ordet betyr; det har i realiteten en svært smal og presis betydning. Begrepet ble først brukt av den polske juristen Raphael Lemkin i 1944. Da tyskerne invaderte Polen i 1939 sluttet han seg til motstandsbevegelsen, men etter å ha blitt skadet i kamp måtte han rømme landet, og endte til slutt opp i USA. Lemkin hadde mistet over 40 familiemedlemmer i Holocaust, og jobbet utrøttelig for å sørge for at disse grusomhetene ble anerkjent som en helt egen kategori av forbrytelser. Med det for øyet konstruerte han ordet «genocide», som kombinerer det greske ordet genos, som betyr rase eller stamme, og den latinske endelsen –cide, for drap. FN definerer i dag dette som handlinger «…begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe…». Det er altså i mindre grad selve handlingen som betinger betegnelsen, enn intensjonen bak, eller som Lemkin sa det: forekomsten av en «koordinert plan».[6]

I årenes løp har dette ordet inntatt en helt spesiell plass i folks bevissthet. Det var nettopp det Lemkin ønsket – det skulle være «forbrytelsen over alle forbrytelser», noe som ville fremkalle «umiddelbar fordømmelse» hos den som hørte ordet.[7] Men etter hvert som ordet oppnådde denne unike posisjonen vant det også større popularitet, og ble offer for både misbruk og overbruk. I boken The Problems of Genocide fra 2021 påpeker den australske historikeren A. Dirk Moses at vårt ensidige fokus på folkemord gjør oss blinde for utfordringene knyttet til andre, like ondartede forbrytelser mot menneskeheten.[8]

Der er vanskelig å finne bedre eksempler på dette enn hungersnøden i Irland. Det at den ikke kan defineres som folkemord blir tydelig når man ser på den konstante – skjønt ineffektive og mangelfulle – innsatsen regjeringen i London la i å lette lidelsene. Dette ville unektelig vært dårlig politikk hvis hensikten hadde vært å «…ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe…» Få seriøse historikere innen emnet hevder dette i dag, og Coogans påstander ble grundig tilbakevist av det akademiske tidsskriftet Genocide Studies International.[9] At nødhjelpsarbeidet mislyktes skyldtes snarere en blind tro på laissez-faire prinsipper om frihandel, og fordommer mot irer generelt, og irske katolikker spesielt. Dette førte til at mange medlemmer av den styrende klasse i England så på hungersnøden som en velsignelse som ville lede Irland mot en bedre fremtid. Selvfølgelig er det ingenting av dette som unnskylder den britiske regjerings katastrofale unnlatenhet, ei heller hjelper det de millioner av ofre for hungersnød, sykdom, tvungen utvandring og død.

Man må kunne tilgi amerikanerne den litt overivrige og misforståtte holdninger de har til irsk historie og identitet; det var tross alt denne nasjonen som reddet utallige av øyens innbyggere ved å tilby dem et nytt hjem. Og etter hvert skulle innvandrerne gjengjelde tjenesten; blant de som flyktet fra hungersnøden var Henry Fords far William, og Patrick Kennedy, oldefaren til president John F. Kennedy.[10] For de fleste var imidlertid ikke slik suksess mer enn en fjern drøm der de jobbet endeløse skift i fabrikkene i Philadelphia, New York og Boston. Disse spirende metropolene må ha vært ugjestmilde, klaustrofobiske miljøer for folk vokst opp på Kerrys grønne, forblåste marker.

Poeten Sigerson Clifford var kun i indre eksil: fra et traurig kontor i Dublin tenkte han tilbake på barndommen i Cahersiveen. Han husket halvdørene så typiske på den irske landsbygden, der den nedre halvdelen kunne lukkes, som man sa det, «for å holde ungene inne og dyrene og skattefuten ute». Han husket å ha levd «hud mot hud med jorden/Skubbet av fjellene, dynket av bølgene». Og han husket lyden av villgåsen, båret på vinden:

Stemmen hvisker over sinnets halvdør

For alltid er jeg Kerry …

[1] Bryan MacMahon, The Great Famine in Tralee and North Kerry (Cork: Mercier Press, 2017), 89.

[2] Tim Pat Coogan, The Famine Plot: England’s Role in Ireland’s Greatest Tragedy, 1. utg. (New York, NY: Palgrave Macmillan, 2012), 229–31.

[3] Grey, Peter, ‘Polemic without Plausibility’, The Irish Times, 19. januar 2013, 10.

[4] Leddy, Chuck, ‘“The Famine Plot” by Tim Pat Coogan’, The Boston Globe, 3. desember 2012, del G, 7.

[5] James S. Donnelly, The Great Irish Potato Famine (Thrupp, Stroud, Gloucestershire: Sutton, 2001), 11–29.

[6] Raphael Lemkin, Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress, 2. utg., Foundations of the Laws of War (Clark, N.J: Lawbook Exchange, Ltd, 2008), 79.

[7] Samantha Power, ‘A Problem from Hell’: America and the Age of Genocide (London: William Collins, 2021), 42.

[8] A. Dirk Moses, The Problems of Genocide: Permanent Security and the Language of Transgression, 1. utg. (Cambridge University Press, 2021), 19–28.

[9] Mark G. McGowan, ‘The Famine Plot Revisited: A Reassessment of the Great Irish Famine as Genocide’, Genocide Studies International 11, nr. 1 (desember 2017): 87.

[10] Edward Laxton, The Famine Ships: The Irish Exodus to America (New York: Henry Holt, 1998), 141.